Kulturhistorisk museum - en rask innføring

Kulturhistorisk museum (KHM)

Kulturhistorisk museum er en sammenslåing av Universitetets Oldsaksamling (etablert 1829), Myntkabinettet (etablert 1817) og Etnografisk museum (etablert 1857) og er en del av Universitetet i Oslo.

I 1999 blir Oldsaksamlingen, Myntkabinettet og Etnografisk museum til Universitetets kulturhistoriske museer. Navnet endres i 2004 til Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Kulturhistorisk museum (KHM) har ansvaret for å gjennomføre arkeologiske utgravninger av kulturminner eldre enn reformasjonen (år 1537) i de ti fylkene på Sør- og Østlandet.

Roller, ansvar og myndighet

Kulturhistorisk museum samarbeider med, og gir faglige råd til, Riksantikvaren, Sametinget, fylkeskommuner og kommuner. Museet vurderer søknader om tillatelse til inngrep i automatisk fredete kulturminner basert på vitenskapelig kildeverdi og utarbeider en plan for utgravningen. Dersom Riksantikvaren gir tillatelse til inngrep i kulturminnet, er det KHM som utfører utgravningen. Formålet er å sikre det vitenskapelige kildematerialet før det går tapt. Utbygger betaler undersøkelsen, men mindre private tiltak kan bekostes av Staten.

Ansvar og myndighet etter kulturminneloven er regulert i egen forskrift. Fylkeskommunen har ansvaret for kulturminnevernet i første instans. Alle henvendelser om faste og løse kulturminner rettes til fylkeskommunen som sender dem videre til rette myndighet.

Kulturminneloven

• De eldste bestemmelsene om kulturminner finnes i Gulatingsloven fra 1100-tallet og Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. Dagens Lov om kulturminner av 1978, nr. 50 bygger på Lov om Fredning og Bevaring af Fortidslevninger vedtatt av Stortinget 13. juli 1905.
• Loven sier at kulturminner eldre enn reformasjonen (år 1537) er automatisk fredet. Begrunnelsen er todelt: Kulturminner er vitenskapelige kilder og har opplevelsesverdi.
• «Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljø menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng,» står det i loven.

Forskning og faglig program

Kulturhistorisk museum har utarbeidet faglige programmer for deler av utgravningsvirksomheten. Disse skal vise kunnskapsstatus, identifisere sentrale problemstillinger for å sikre utgravninger av høy kvalitet. Programmene beskriver prioriterte satsningsområder og skal være hjelpemiddel ved vurdering av tillatelse til inngrep i kulturminner.

Programmene er forankret i museets forskningsstrategiske plan, og er et viktig utgangspunkt for forskningsaktiviteten ved museet. Vi har definert fire satsningsområder:

• Den tidligste steinalderen (pionerbosetning)
• Gård- og jordbrukshistorie
• Jernutvinning og fangst
• Bergkunst

Kulturhistorisk museum gjennomfører årlig 50-70 arkeologiske utgravninger. To tredeler er finansiert av offentlige utbyggere som f.eks. Statens vegvesen. En til to prosent av totalkostnadene ved store utbyggingsprosjekter går til arkeologiske undersøkelser. Dette gir ny og viktig kunnskap om forhistorien i Norge gjennom 12 000 år.

Utgravningene utføres av ferdig utdannede og erfarne arkeologer og arkeologistudenter fra inn- og utland. Vi bruker også spesialister innenfor forskjellige fagområder ved behov, f.eks. innen palynologi (pollenanalyser) og osteologi (skjelettmateriale).

Prøver og gjenstander blir registrert, analysert og konservert. Dokumentasjon og gjenstandsfunn blir innlemmet i arkiver og samlinger og gjort tilgjengelig for forskning og formidling. Arkeologene arrangerer gjerne omvisninger på utgravningene for skoleklasser, historielag og andre foreninger i nærmiljøet. Ved de største utgravningene arrangeres det åpne publikumsdager som annonseres lokalt god tid i forvei. Mange utgravninger omtales dessuten i media – i aviser, radio og TV, og på nett.

Forvaltningsundersøkelser etter §8 i Lov om kulturminner utgjør hovedtyngden av museets arkeologiske utgravninger og utføres når nye byggeprosjekter kommer i konflikt med kulturminner. Formålet er å sikre disse som kilder til forskning og formidling.
Museet utfører også forsknings- og sikringsgravninger i sitt museumsdistrikt (§11). Forskningsgravninger er drevet frem av nysgjerrighet og knyttet til vitenskapelige problemstillinger, mens sikringsgravninger utføres når kulturminner står i fare for å bli ødelagt av forskjellige årsaker, f.eks. etter flom.

Eksport og import av kulturminner

Kulturhistorisk museum er nasjonal vedtaksinstitusjon for eksport, og sakkyndig i saker som omhandler ulovlig import, av arkeologiske og etnografiske gjenstander.

Falsk kileskrifttavle fra Mesopotamia, forsøkt innført i Norge i 2011.

Eksport

Kulturminneloven regulerer utførsel av kulturgjenstander fra Norge. Målet er å verne vår kulturarv og historie ved å beskytte viktige kulturminner mot ulovlig utførsel, og ved å sikre god dokumentasjon på gjenstandene som blir ført ut av landet på lovlig vis.

Det må søkes om eksporttillatelse for arkeologiske gjenstander, inkludert mynter, eldre enn 1537 og for etnografiske gjenstander eldre enn 1900. Det er i tillegg utarbeidet en oversikt over enkelte nyere mynter, medaljer, pengesedler og ordener av nasjonal betydning som det må søkes for (jf. egen liste i forskrift til Kulturminneloven).

Import

Ønsker man å ta en kulturgjenstand inn i landet må man ha et gyldig eksportsertifikat dersom utførselslandet krever det. Målet er å avgrense ulovlig omsetning av kulturgjenstander. Handelen med ulovlige kulturminner har blitt et omfattende globalt problem. Norge er forpliktet av internasjonalt avtaleverk til å bidra til å begrense slik handel og bevegelse av ulovlige kulturgjenstander.

UNESCO har laget en oversikt over lover som regulerer hva som er lovlig og ulovlig å ta med ut av respektive land verden rundt. Dersom man planlegger å kjøpe kulturgjenstander i utlandet plikter man å sette seg inn i utførselslandets lovverk på området før gjenstander fraktes ut.